Helseatlas for psykisk helsevern for barn og unge undersøker aktivitet i primær- og spesialisthelsetenesta i perioden 2019-2023. Med bakgrunn i Helseatlas for psykisk helsevern og tverrfagleg spesialisert rusbehandling frå 2020, presenterer dette atlaset oppdaterte tal for behandling for barn og unge. Korona-pandemien utgjer eit særtrekk ved perioden dette atlaset undersøker, og kan påverke sjukelegheit og aktivitet under og etter pandemien. Atlaset inneheld to deler frå helsetenesta 1) Pasientar og aktivitet på overordna nivå 2) Behandling innan dei større sjukdomsgruppene innanfor psykisk helsevern for barn og unge. Begge analyserer behandling for psykiske lidingar innan psykisk helsevern, somatikk og hos avtalespesialistar.
Hovudfunn
- Overordna er det små forskjellar i kor mange som er i poliklinisk behandling i ulike delar av landet, men for mange psykiske lidingar er forskjellane store
- Det er store forskjellar i forløps- og ventetider mellom sjukehusa sine opptaksområde
- Dei siste åra har det vore ein stor auke i behandling for autisme og ADHD. Forskjellane i aktivitet mellom opptaksområda er middels stor, men langt fleire gutar enn jenter mottek behandling.
- Det er store geografiske forskjellar i kor mange som mottek behandling for depresjon
Pasientar i psykisk helsevern for barn og unge
Psykiske plager er blant dei vanlegaste helseplagene blant barn og unge. Psykiske plager kan til dømes gje seg uttrykk ved at personen er nedstemt eller engsteleg, og variere frå lette til sterkare plager. Psykiske lidingar skil seg imidlertid frå psykiske plager ved at symptombelastninga er stor og psykisk liding ofte fører med seg tap av funksjon (FHI).
Primær- og spesialisthelsetenesta følgjer opp barn og unge med psykiske plager og lidingar. Behandling for psykiske lidingar skjer i spesialisthelsetenesta. Allmennlegetenesta, i sitt samspel med barnevern og helsestasjon, har ein viktig funksjon for å oppdage barn og unge med psykiske plager, og gir oppfølging for lettare psykiske lidingar. Aktivitet i allmennlegetenesta gir eit bilete av andelen barn og unge med kontakt med primærhelsetenesta på grunn av psykiske plager og lidingar.
Komorbiditet - at personar har fleire sjukdommar samtidig - er vanleg for barn og unge med psykiske lidingar. Dei mest førekommande kombinasjonane er mellom depresjon og angst, og mellom ADHD og spesifikk utviklingsforstyrring: Våre tal viser at 30 prosent av barn og unge i poliklinisk behandling for depresjon i perioden 2019-2023 òg var i same behandling for angstlidingar i same periode. Det tilsvarande talet for barn og unge med spesifikk utviklingsforstyrring i behandling for ADHD var på heile 39 prosent. Komorbiditet kan vere krevjande å behandle, og utfallet av behandling meir uvisst (Roth og Fonagy, 2005). Høg komorbiditet kan såleis gje betydelege utslag i variasjonar i både pasientbehov og behandlingspraksis.
Poliklinisk behandling
Tilvising og oppfølgjing hos allmennlege
Forløpsintensitet
Under og i etterkant av pandemien har tal tilviste pasientar til spesialisthelsetenesta, auka kraftig. Pågangen av pasientar kan bli større enn kva kapasiteten i spesialisthelsetenesta er dimensjonert for, og pasientane står på ventelister over tid før dei slepp til.
Intensitet er klinisk viktigare for enkelte diagnoser innan psykiske lidingar. I det følgjande viser vi forløpsintensitet for pasientar med poliklinisk kontakt for angstliding, depresjon og eteforstyrringar ved minst ein kontakt i forløpet. Analysen inkluderer forløp av alle varigheiter, og år gjeld år for motteken tilvising. Ettersom året etter år for tilvisingsdato vert del av forløpet for dei aller fleste pasientar, er 2022 siste år for at tala skal vere samanliknbare.
Tabellen viser median tal dagar frå ei tilvising blir sendt til første kontakt (kolonnene 1), samt median tal dagar etter høvesvis 2, 3, 4 og 5 kontakt, frå mottaksdato for tilvisinga. Kolonnene 6. til 11. kontakt og for 11. til 15. kontakt viser median av tala for kvar av desse seriene med kontakter. Differansen mellom gjennomsnitt av 3.-15. kontakt og 0.-15. kontakt viser forholdet mellom intensitet frå 3. kontakt og totalt sett over heile forløpet fram mot kontakt 15.
Median er den midste ventetida når ein sorterer alle tilvisingsperiodane i stigande rekkefølgje, og vert føretrekt framfor gjennomsnitt i dei tilfella då høge eller låge verdiar endrar gjennomsnittet vel mykje. Median gir såleis eit bilete av normal intensitet - hyppigheita av behandling - er for pasientar busette i ulike opptaksområde.
Det er store forskjellar i ventetider. St. Olavs, Nordland og Finnmark hadde lengst ventetider når ein ser perioden under eitt. Pasientar i Vestfold venta under halvparten så mange dagar som pasientar tilhøyrande St. Olavs opptaksområde. Tala på kolonnene mot høgre viser at Førde, Fonna, og Finnmark har lengre intervall mellom kontaktane enn øvrige opptaksområde. UNN, Nord-Trøndelag, Finnmark og St. Olav har noko høgare tal til andre kontakt.
Differansen mellom dei to måla for forløpsintensitet viser forskjellar mellom opptaksområda for om pasientane er raskt gjennom forløpet. Høg differanse viser om det er gitt rett til helsehjelp, medan låg differanse viser planmessigheit gjennom forløpet. UNN, Bergen, Sørlandet og Vestfold har lågt, og eit liknande mønster når det gjeld både ventetider og intensitet. UNN skil seg frå desse ved høgare mediantid frå 3. kontakt, men samla sett er forløpstida kort. Førde har forholdsvis låg intensitet, den låge ventetida kompenserer for lågare intensitet etter kvart.
St. Olav har lang ventetid, lang tid til andre kontakt og tek heller ikkje dette igjen i løpet av forløpet fram mot 15. kontakt. Finnmark og Nord-Trøndelag har liknande trekk. OUS har lange ventetider, men høgast intensitet av alle når forløpet kjem i gang.
Døgnbehandling
ADHD
Angst
Autisme
Depresjon
Eteforstyrring
Rusliding
Spesifikk utviklingsforstyrring
Tilpassingsforstyrring
Om atlaset
Har du spørsmål?
Ved spørsmål eller kommentarar, ta kontakt med helseatlastenesta i Helse Førde HF gjennom helseatlas@helse-forde.no.